«Nok er nok!» Med et slikt utvetydig imperativ satte Wenche Blomberg øvrigheta på plass i sangen hun skreiv på vegne av alle skogfinner. Det samme tenkte hun kanskje med seg sjøl da hun kjente at det ikke var mer pust igjen i kroppen i forrige uke. Nå er Wenche borte, og det blei med ett så underlig stille.
Vårt felles prosjekt Skogfinneforeningen var selvfølgelig Wenches idé, og sprang ut av aksjonene for å skaffe midler til et nytt museumsbygg på Svullrya. Hun var et drevent organisasjonsmenneske og stolt av det, men aksjonisten lurte alltid under overflaten.
Fakler og flagg måtte alltid være i beredskap, likeledes et sett med paroler som sikra at hun etterlot seg et budskap som ikke kunne misforstås. Wenche hadde ikke tålmodighet til å drive diplomati, men det må ikke forveksles med manglende strategisk teft. På en kilometers avstand kunne hun lukte om et høringsmøte bare var sandpåstrøing eller om det var en reell mulighet til påvirkning.
Arbeidet med å synliggjøre skogfinnene var det siste i en lang rekke initiativ Wenche tok på vegne av de som satt nederst ved samfunnsbordet, eller som ikke fikk plass ved bordet i det hele tatt. Brukte hun store ord, var det ikke for å framheve seg sjøl, men for å kaste lys over det vi ikke ville se. Hun mislikte sterkt alt som minnet om maktmisbruk, ryggslikking og selvtilfredshet. Med sin omsvøpsløse tale unngikk hun ikke å få uvenner, men om en kom tett nok innpå henne, merka en likevel at det banka et varmt hjerte i bringa.
Wenche levde intenst og utålmodig. Interessesfæren og innsatsen hennes var så mangfoldig at knapt noen har full oversikt over hva hun satte i bevegelse, alt hun fikk til og folk hun kjente. Helt fram til sine aller siste dager trakk hun i tråder for å få ting til å skje. Slik ville hun forsikre seg om at flammen var tent hos noen andre når hennes egen var i ferd med å brenne ut.
Vi lyser fred over minnet ditt, Wenche.