Tidlig innlandsbosetting:
Det var tidligere gjengs oppfatning at dei fysste skaufinna bosette seg på Finnskauen og så spredte seg utover derifrå. Men nyere forskning viser at innlandsbosettinga skjedde før den faste bosettinga i grensetraktene. Detta skyldtes hovedsakelig Hannibalfeiden (1643-1645) der det stadig var overfall og raid på begge sider ta riksgrensa.
Så lenge stridighetene pågikk, var det derfor vanskelig og farlig å bosetta seg i skogsområda langs grensa. Fysst etter fredsslutninga i Brömsebro 13.8.1645 begynte finna i hovedsak å bosetta seg på Finnskauen.
Finneplassen Ronken før husa ble revet på slutten av 1970-åra. Tilbygget med bordkledning t.v. var av nyere dato til matbod m.v. På loftet øverst i sneiet t.h. var innskåret årstallet 1663. I lensregnskapet står "Poffuel Runchen" som husmann i 1650 så finnebruket må være tatt opp før dette. Det var derimot ingen finner i Ronken da manntallet ble oppsatt i 1686.
Den fysste faste finnebosettinga i Hurdalen begynte sannsynligvis på Burås allerede på slutten ta 1620-åra. Plassen låg under Gjøding (Hurdal prestegard). Opplysninga framkommer i det som er skrivi i finnemanntallet om Ole Olsen Mesnelien på Ringsaker. Da han var smågutt, fløtte foreldra frå Sverige tel Hurdalen og bygslet Burås ta kapellan Mads Gram. Han var kapellan i Eidsvoll frå 1626 tel han tok over som sokneprest etter svigerfaren i 1639. Foreldra tel Ole skærr ha rødde opp Burås. Som vaksin var Ole Olsen fysst 4 år hos finnen Nils Finnrøste på Toten før han fløtte tel Ringsaker. Der var han så på Unsom i 18 år, før han fekk bygslet Bokkerustad i 1661. Dersom detta er rektig, må Ole Olsen ha fløtt frå Hurdalen rundt 1640 og familien ha kømmi tel Burås allerede i slutten ta 1620-åra. I Hurdal bygdebok antas det at Ole Kjeldsen som brukte Burås i åra 1660-1721, var finnen som rødde plassen. Detta er åpenbart feil og må i tilfelle væra barnebarnet tel den fysste finnen.
Dei 7 fysste finnefamilia i Hurdalen tok alle opp att bruk etter ødetida eller overtok bruk etter nordmenn. Fram tel rundt 1700 var 23 hovedbruk bosett ta finner. Ta dessa hadde omtrent halvparten måttet rødde seg nye plasser. Både dei som tok opp att bruk som hadde liggi øde etter svartedauen eller hadde rødde seg nytt bruk, måtte ha tellatelse tel å bygsle eiendomma ta grunneiera mot å betale årlig leie. Men det finnes ett unntak frå detta:
Finnen Bent Sverkilsen kjøpte og dreiv Solsrud frå 1642 tel 1660. Solsrud var på den tida en einbølt gard og ligger nord og øst i Hurdalen. Han var født 1604 i Västergötland i Sverige. I 1642 åtte han au 8 lpd. i Bjørke på Ringerike. Bent hadde antakelig norsk kone, og dom hadde fleire onger. Sønnen Sverkel Bentsen overtok Solsrud i 1660. Bent Sverkelsen var en rik mann og ingen typisk representant for innvandrera. Han var itte bare den fysste sjøleigarn på Solsrud, men au den fysste sjøleigarn i denna delen ta bygda. Dersom det ligger noen form for arvegang tel grunn for overtakelsen ta Solsrud, må detta væra gjønnom Bents ukjente norske kone. Skaufinna som slo seg ner i Hadelandsalmenninga lenger vest, fekk det langt karrigere og hadde en lågere status. Dom satt alle som bygselmenn på små plasser i almenninga.
Vi veit itte nøyaktig å ti dom fysste finna kom tel Skrukklia, men tingbøkene fortæl at i 1637 måtte Alf og Henrik «Schrucheli tuende Finder» betale 8 ½ daler for slagsmål «och Forseelse de haffuer begaaet met huerandre». Finna i Skrukklia bodde på fire plasser og vart alle dømt tel landsforvisning, og høsten 1638 ført telbarsatt tel Sverige. David Flesvik (1894-1966) hadde hørt ta bessfar sin at dei fysste finna hadde kømmi i ett følge tel Hurdalen. Det var 39 personer som hadde sli seg ner på fire garder. Dom rei på 28 hester, hadde 4 kløvhester og jaga med seg 130 naut med stort og smått. Grunnen tel at dom måtte fløtta frå Skrukklia, var at dom hadde sli seg ner i kongens almenning, men manglet bygslingssedler på plassa frå futen. Etter detta låg Skrukkligarda øde og forlatt i noen år tel nye finner dukket opp. Dessa sørget imidlertid på å skaffe seg bygslingssedler på bruka. En forutsetning for å få detta, var at nybyggera innen et visst antall år var forpliktet tel oppdyrking ta åkerland og tel å setta opp nødvendige bygninger. I denna tida vart det gitt skattefritak. Målet var at bruket kunne skyldsettas så fort som mulig.
Dei to eldste bevillingsbreva som dokumenterer fast finsk bosetting i Norge, er bygslingsseddel tel Thomas Skruklien datert 20.10.1644 og tel Anders Johansen som 14.12.1644 fekk bygsle en rydningsplass på Toten ved «Goucheli paa Todten beliggende».
Thomas Pedersen bygslet Søgardn i Skrukklia. Han skærr væra født i Finland i 1603 og hadde fleire onger. Sønnen Erik overtok bygslinga ta Søgardn i 1686.
Offersteinen til finnene ved Hagasetra. Steinen er ca 1 m høg, og hulrommet er omlag 20 cm i diameter og 40 cm djupt. I følge muntlige overleveringer ble denne offerplassen besøkt av finner som trengte hell på sine jakt- og fangstturer. I dag er det ingen synlige tuftesteiner eller peismur etter husa på Hagasetra, men i området er det synlig fleire små rydningsrøyser.
Tre finne-historier frå Hurdalen
Enda lever noe på folkemunne frå finne-tida, og je avslutter med tre lokale historier:
Brurporten
Sommarn 1993 vart pensjonert forstmester Ola Breen (1920-1996) engasjert ta Avdeling for namnegranskning ved Universitetet i Oslo tel å samle inn «stadnamn» i Hurdalen. Plassa vart stedfestet på det økonomiske kartverket. Videre vart den lokale uttalen ta navna med eventuelle forklaringer tin opp på lydband. Breen var imidlertid itte lokalkjent i hele bygda, så jeg ordnet derfor kontakt med gamle folk i fleire ta grendene. Tel gjengjeld ba jeg om at kommunen fekk kopier ta alt han leverte UiO. Åsmund Bjørhus supplerte seinere navnelistene i 2010.
Jeg hadde mye kontakt med Breen og detta var fysste gongen jeg hørte om Brurporten. Ingen i Hurdalen visste da lenger hen stellet ligger, eller kjente historia rundt navnet. Breen antok at Brurporten måtte ligga i området ved Vindflosetra og i nærheta ta grensa mella Toten og Hurdalen. Detta interesserte meg, og jeg begynte derfor å undersøke nærmere med gamle folk på Toten. Der visste heller ingen hen Brurporten ligger, men noe ta historia rundt navnet er kjent:
Et par i Skrukklia der den eine var frå Sørgardn og den andre frå Nordgardn, sku gifte seg. Detta var i tida før alle soknekall var besett att etter svartedauen. Dom presta som var, måtte betjene fleire kjerker sånn at det kunne gå måneder mella hårt prestebesøk. Det ville derfor ta lang tid før presten kom på nytt besøk tel Gran. Sea det begynte å «haste», bestemte dom seg for at dom i stelle sku gifte seg under en gudstjeneste i Dystekjerka på Toten. Slekt og venner på begge sider vart innbett tel gjestebo hos foreldra tel brura. På den tida var det vanlig at brøllopsfeiringa vara i tre dager.
Grytidlig på morran gikk brudeparet stigen frå Skrukklia. Tel tross for at det var 8. januar, hadde fortsatt itte snøen kømmi. Det var barfrost, fullmåne og fint å gå. Ingen andre frå Skrukklia vart med på turen. Dom hadde nok å stelle med for dom ventet at dei fysste gjesta ville komma tidlig på ettermæddan.
I kjerka var det au 3-4 andre par som sku gifte seg, men paret frå Skrukklia vart tin fysst sea dom hadde lengst veg himatt. Paret var så inne på en ta Dyste-garda og åt. Det var alt kømmi langt utpå dagen før dom kunne ta fatt på himvegen. Folka på Dyste ville derfor dom sku overnatte der og utsetta telbarsatt-turen tel dagen etter. Men paret bestemte seg likevel for å gå telbarsatt tel Skrukklia der dom visste at brøllopsfeiringa alt var i gang.
Brudeparet hadde kømmi langt innpå åsen, da det plusslig vart væromslag med kraftig snøfall og vind. Dom vurderte fysst å snu og gå telbarsatt tel Dyste, men fant at det itte kunne væra stort lengre tel Skrukklia, og fortsette derfor. Men dom vart fort slitinne og trøtte etter å måtte vasse i stadig djupere snø. I tellegg var dom både blaute og frøsinne. Stadig oftere måtte dom derfor setta seg å hvile.
I Skrukklia fortsette feiringa utover kvelden og natta, for alle gikk ut frå at paret kom tel å overnatte på Dyste og fysst komma telbarsatt neste dag. Snøfallet fortsette au dagen etter, og fysst trea dagen klarnet været opp. Noen ta dom sprekeste kara gikk da frå Skrukklia for å møte brudeparet. Inne på åsen kom dom på ulvespor som følgte stigen nordover. Under noen buste-gråner i et bergeskar fant dom brudeparet nersnøge og hælfrøsinne. Ulva hadde au vøri der og forsynt seg. Brudekrona fant dom itte og trudde derfor paret hadde gjømt denna i bergeskaret. Stellet der brudeparet omkom, har sea vørti kalt Brurporten.
Historia gir oss få holdepunkter om når detta skjedde. Jeg har ingen opplysninger om å lenge det var mangel på prester, men på slutten ta 1600-tallet må nesten alle prestekall væra besett. For i 1687 vart det påbutt at alle onger måtte døypes før dom var 8 dager gamle. Det er lite sannsynlig at folk med små speonger da måtte dra bygdemellom for å finna ledig prest.
På Dyste sto det ei trekjerke i middelalderen og helt fram til 1780-åra.
Finnen som går att i Kleiva
Dei fysste finna dreiv med bråtabrenning og sådde rug i åska.
Men høgging og brenning ta nye bråtar, samt innhøsting ta rugen var veldig arbeidskrevende. Fastbones finner hadde derfor tidvis behov for lausarbeidere. Dessa hadde ingen eiendom, betalte derfor itte skatt og fløtte ellers rundt etter behov der dom fekk en del ta rugavlinga i arbeidslønn. Sea dei lause finna itte betalte skatt, var myndighetene ute etter dom. Det var itte lov å huse eller benytte lause finner, og det var strenge bøter for detta. Fleire ta dom lause finna sette seg derfor opp ei lita stue i skauen i nærheta ta dom større finnebruka. Men enkelte ta dessa lausfinna var både tjuver og kjeltringer. Om høsten stol dom ofte rug som hang tel tørk på bråta, eller ost og mat som seinere sku hentes på dom fråfløtte setren.
I Melbymarka – mella Melby og Rødtjennet – bodde det ei tid en sånn finne i ei enkel tømmerhytte. Plassen vart seinere kalt ”Tjuvbråtan”. For et par generasjoner sea var visstnok litt ta den overflatedyrke jorda og deler ta husmuren fortsatt synlige. Monsdalen vestafor Rødtjennet er kanskje oppkalt etter finnen. Hurdal bygdebok fortæl at det skærr ha bodd en finne som hette Grøtlien i Melbymarka, men at han itte sette noe varig spår etter seg. Det er derfor itte helt usannsynlig at detta var sammre mann. I 1657-59 bodde ellers finnen Per Torsen og kjerringa på en plass i Melbymarka og var en slags husmann på garden, men han stol au på setren for å ha noe å leva ta.
Det bodde au finner i Bergvatne, Kvéen og Vangenga i Hurdal, i Kleiva og Almlia i Feiring, og i Steinsjøen på Toten. Huset i Kleiva sto like nordafor skogskoia tel Gustav Almeli (1898-1979). Fortsatt er kjellerhølet synlig etter finnestua.
Det sies at en høst var fleire ta finna samlet i Kleiva. Det vart ”turing” som etter hvert endte med krangel og slagsmål. Fleire ta finna var trollkyndige og kjeftet og bannsette nan. Under slagsmålet vart Tjuvbråta-finnen alvorlig knivstøkki. Dei andre prøvde å stoppe blødninga da fleire au kunne stemme blod. Men denna gongen lyktes dom itte, og utpå morrakvisten dødde Tjuvbråta-finnen ta blodtapet. Sea han itte var registrert hos myndigheten, kunne han heller itte gravleggas på kjerrgarden uten at dom involverte fekk store problem med detta. Den daue vart derfor nergrøvin i all stillhet i nærheta ta Kleiva. Alle var enige om å holde helt tett om detta.
Seinere begynte Tjuvbråta-finnen å gå att ved Kleiva. Etter hvert vart bruket fråfløtt og huset datt ner. Lenge vart stellet brukt som slåtteeng ta Almlia. Etter slåtten om høsten var Kleiva beite for kua, og budeia gikk dit morran og kveld for å mjølke. Fleire gonger vart ´a da vâr gjenferdet ta finnen dersom ´a itte fekk avsluttet mjølkinga før det begynte å mørtne om kvelden. Budeia var derfor engstelig for å gå dit.
Kleiva har nå lenge vøri telvøksi med grånskau, og Gustav Almeli sette opp ei skogskoie der i mellomkrigstida. Gustav lånte villig bort koia tel gode venner i Hurdal og Steinsjøen som ønsket å ta seg noen kaffidåktrer og samtidig sleppe bort frå kjerringa ei stønn. Men finnen går au att i koia tel Gustav. Etter at man har gått tel ro for natta, høres tunge skrett komma opp trappa, utdøra åpnes og noen kommer inn i rommet. Men ingen skikkelse er å se. Døra åpner seg, sjøl om kroken er påsett på innsida. Fleire truverdige karer frå Østgreina og Steinsjøen som hadde overnattet i hytta, skærr ha opplevd detta.
At det skærr væra finnegraver både i Vangenga og Kleiva, er au nevnt i Feiring bygdebok.
Besøk ta mestermannen
En gong hadde mestermann (=skarprettarn) et ærend oppe i Hurdalen. Han sku ta livet ta en rakkerfant ta en finne. Den gongen var det dødsstraff for tjuveri på over 20 lodd sølv. Mestermann var ute i god tid for det var mye som fysst sku ordnes. En dag satt ´n borti peiskroken og sku matstelle seg. Sverdet sitt hadde ´n lagt på bordet. Med det samma kom det inn ei vakker jente og helste på ´n. Hu hørte «de sang stål i stua», og var såless anglåmt da ´a såg denna stygge redskapen. Etterpå tok ´a tel å ressnere mestermann det beste ´a kunne. «Ta det rolig» sa mestermann, «den dagen kommer, da je skærr bruke de på deg». «Å hå», mente jenta. «Men får je lov tel å ta tre hår ta hue ditt» sa mestermann «så skærr je hjølpe deg når den dagen kommer». Jenta less itte vøle det, for når ´n er ung og har ungdommen for seg, så tenkar ´n itte at «i dag er de deg, men i mårra er de meg». Ei stønn etter fekk jenta en onge. Ongen vart føtt i dølsmål og jenta tok livet ta ongen med en gong. Såless fekk ´a med mestermann å gjøra hu au. Noen sier at ´a hadde ongen med finnen som var avrette nyss før. Og mestermann hadde vel skjønt det på ´a.
Tekst og foto: Bjørn Sandberg
Kilder:
- Bygdebøkene for Feiring, Hadeland og Hurdal
- Finnemanntallet 1686
- Lars Andreas Sandberg: "Kulturminner på tre opprinnelige finnebruk i Hurdal". Masteroppgave ved UMB 2005
- Willy M. Faldaas: “Men hvor ble det av 350-årsjubileet – ? Finsk innvandring til Norge 1645 - 1995”. «Finnkultur» nr. 2-2007
- Notat frå samtaler i juni 1982 med Sigurd Røsrud (1893-1984)
- Notat frå samtaler i mai 1984 med lokalhistoriker Thorfinn Knai (1923-2015)
- Notat frå samtaler i april 2013 med Kristian Kvikstad, Kolbu
(Tidligere publisert i Romerike historielags medlemsblad Skytilen 2-22)