Skrukkelia som kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse, og bruk av arkeologiske metoder for å øke kunnskap, formidle og beskytte kulturminner og kulturmiljøer
Av Reidun Marie Aasheim og Marianne Johansson, arkeologer i Viken fylkeskommune
Figur 1: Kartet viser avgrensningen av KULA-området i Skrukkelia, kulturminner som er registrert i Askeladden er merket rødt og blått. Kartet er bearbeidet av Reidun M. Aasheim. Kulturminnedata: Riksantikvarens kulturminnedatabase Askeladden, Kartgrunnlag: Kartverket, Geovekst, kommuner og OSM - Geodata AS.
Skrukkelia i Hurdal er et vakkert skoglandskap. Skrukkelisjøen er et sentralt element i dette landskapet, og den er omkranset av sammenhengende skogsområder med mange bevarte spor etter bosetning. Det er spor etter både skogfinsk bosetting, seterdrift og skogbrukssamfunn under Mathiesen Eidsvold Værk. Om man er så heldig å gå rundt i Skrukkelia kan man se gamle veifar, ødeåkre, åkerterrasser, steingjerder og hustufter og også en del stående bygninger.[1]
I Skrukkelia i Hurdal er et stort område definert som et kulturhistorisk landskap av nasjonal interesse i det som kalles KULA-registeret. Etablering av KULA-registeret var et oppdrag fra Klima- og miljødepartementet. Utvelgelsen av landskapene ble gjort av Riksantikvaren i nært samarbeid med regionale kulturminnemyndigheter, for Skrukkelia vil det si Akershus/Viken fylkeskommune. Hurdal kommune var også involvert underveis i arbeidet. KULA-områdene er lagt inn i Riksantikvarens kulturminnedatabase Askeladden, og kan også sees på nettsiden Kulturminnesøk.[2]
Ifølge Riksantikvaren skal KULA-registeret være «et kunnskapsgrunnlag og forvaltningsverktøy for kommunene og andre myndigheter som påvirker og styrer utviklingen av landskap. Det vil klargjøre hvilke landskap det knytter seg nasjonale interesser til, hva som er verdiene og hvordan de bør ivaretas. Slik vil kulturminneforvaltningen signalisere tidlig og tydelig hvilke landskap areal- og sektorplanleggingen må ta særlig hensyn til. Dette vil vi bidra til økt forutsigbarhet».[3]
På figur 1 sees avgrensningen av KULA-området i Skrukkelia. Landskapet ligger med Randsfjorden til vest og Mjøsa til øst, og rett ved landskapet er Einavatnet og Hurdalssjøen. Skrukkelisjøen og en del andre vann ligger innenfor avgrensingen. De røde prikkene er kulturminnelokaliteter som er registrert i Riksantikvarens nasjonale kulturminnedatabase Askeladden, de to som er merket blått er kulturminnelokaliteter som blir nevnt senere i artikkelen. Det er kun noen få av kulturminnene som finnes innenfor KULA-området som ligger i Askeladden. Dette er fordi det sjelden har vært gjennomført arkeologiske registreringer i området. De kulturminnene som er lagt inn i Askeladden, er i hovedsak fangstgroper og kullgroper fra jernalder-middelalder, noen gravhauger fra jernalder, og helt i nordvest er det en registret jernvinne fra jernalder.[4]
Da rapporten Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse i Akershus ble utarbeidet, var vurderingen av områdenes nasjonale interesse viktig. Skrukkelias nasjonale interesse ble beskrevet slik: «De godt bevarte kulturminnene og landskapet i Skrukkelia viser godt historien om skogfinsk bosetning utenfor hovedområdet på Finnskogen. Bosetningen i utkanten av finnebosetningen skiller seg fra kjerneområdene, for eksempel var det mer kontakt mellom finner og nordmenn. Denne kontakten påvirket den materielle kulturen og dermed de bevarte kulturminnene. I tillegg forteller landskapet om skogbrukssamfunnet under Mathiesen-Eidsvoll Verk».[5]
De første skogfinnene kom til Skrukkelia så tidlig som på 1630-tallet, og de fleste gårdene eller plassene regnes som finneplasser. Da skogfinnene kom til Skrukkelia hadde området i stor grad ligget øde siden middelalderen, med unntak av noe seterdrift. Det var først på 1600-tallet at det igjen ble jordbruk og bebodde gårder. De skogfinske innvandrerne var viktige for oppdyrking og befolking av flere grender i Hurdal.[6]
Skogfinnene kom til et skogsområde fylt med ressurser, og på de mange ødegårdene fra middelalderen var jorda lett å ta opp igjen. Det var først og fremst på disse gamle ødegårdene at de skogfinske innvandrerne valgte å bosette seg. Til å begynne med drev de svedjebruk, men mye tyder på at de raskt gikk over til lokale driftsmåter og også endret byggeskikk. Eventuelle fremtidige undersøkelser vil kunne nyansere bildet, men det er så vidt vi vet ikke påvist rester etter finsk tun-struktur eller finsk byggeskikk i de bevarte tuftene, med unntak av noen mulige rester etter badstuovner. Uansett har skogfinnene satt dype og viktige spor i bygdas historie, og de er stammødre og fedre for en stor del av dagens hurdølinger. Plasser som regnes som finneplasser finnes i store deler av Skrukkelia, for eksempel Skrukkeligårdene som ligger ved Skrukkelisjøen. Den skogfinske historien er også synlig i stedsnavn, for eksempel Sylta ved gården Lundberg. Sylta kommer trolig fra det finske silta som betyr bru eller vadested. På flere av finneplassene er det synlige tufter, blant annet på Vollenga og Lundberg.[7]
Kulturminnene i Skrukkelia som ikke er digitalt kartfestet og registrert er sårbare, kanskje spesielt for hogst. Arkeologiske registreringer med fokus på kartfesting og annen dokumentasjon av synlige kulturminner er en relativ rask måte som gir mye. På enkelte steder kan man i tillegg utføre noen undersøkelser med spade, for eksempel for å påvise spor etter svedjing. Arkeologiske registreringer, spesielt digital kartfesting, vil være med og beskytte disse kulturminnene. Men det vil også være et fantastisk utgangspunkt for formidling, både lokalt ved skilting, men også som utgangspunkt for digital formidling som kan nå mange. For eksempel kan man lage en digital «turløype» med informasjon om kulturminnene, og man kan kombinere kunnskap tilegnet ved de arkeologiske registreringene med det som finnes av skriftlige kilder, og det som tidligere er gjort av forskning.
Det finnes i utgangspunktet ikke midler til å få gjennomført slike arkeologiske registreringer i Skrukkelia, men dersom noen i fellesskap klarer å finne noen midler, så kan fylkeskommunens arkeologer gjennomføre slike registreringer og legge informasjonen inn i den nasjonale kulturminnedatabasen Askeladden. Informasjonen vil da også være tilgjengelig i nettportalen Kulturminnesøk. Arkeologiske registreringer kan utføres med større eller mindre grad av detaljfokus.
Figur 2: Foto fra befaring i Skrukkelia under arbeidet med KULA-registeret. Bildene illustrerer godt hvordan tufter, røyser og veifar ligger i dette landskapet. Foto: Sissel M. Riibe, Viken fylkeskommune
I Skrukkelia er det spor etter svært mange forlatte ødegårder etter skogfinner, og det er spor etter seterdrift og etter skogbrukssamfunnet under Mathiesen Eidsvold Værk. En vanlig arkeologisk registrering innebærer som oftest en beskrivelse og kartfesting av alle synlige strukturer. På skogfinneplasser kan det innebære en enorm mengde av ødeåkre og rydningsrøyser i tillegg til brønner, iler, hustufter og badstu/røykovnrøyser. Dette kan være tidkrevende og ikke nødvendigvis det mest hensiktsmessige med tanke på den store mengden kulturminnelokaliteter som bør registreres i Skrukkelia. Her bør både alle de skogfinske plassene registreres, og plassene som knyttes til skogbruk og seterdrift. Kan man gjøre registreringen mindre tidskrevende, betyr det at man får gjort mer.
Vår erfaring er at hvis man gjør et godt forarbeid med gjennomgang av skriftlige kilder, gamle kart og LiDAR[8]-kart, og deretter gjør et utvalg av typen kulturminner som skal kartfestes og beskrives enkeltvis, kan den arkeologiske registreringen bli mindre tidkrevende. Det skal her gis noen eksempler på arkeologiske registeringer som allerede har blitt gjort på denne måten. Mange av disse plassene ligger slik til at man må bruke tid på å komme dit i tillegg til selve feltarbeidet, både med kjøring og til fots. Allikevel har ingen av eksemplene krevd mer enn noen få dager i felt, og to-tre dager til for- og etterarbeid.
Jøndalsvangen
Det første eksemplet er Jøndalsvangen i Eidsvoll kommune som er kjent for sine husmannsplasser, men som i dag ligger øde og ubebodd. Eksemplet passer godt da disse plassene ligger i høytliggende terreng, i skog med og med en enorm mengde med stein som har blitt ryddet bort, slik mange av de skogfinske plassene i Hurdal også gjør. Jøndalsvangen har sannsynligvis tidligere vært en seter, men det finnes ingen skriftlige kilder som kan bekrefte dette. Husmannsplassene som har ligget her er vist på gamle historiske kart. Akershus fylkeskommunen utførte en arkeologisk registrering på Jøndalsvangen i 2017-2018, i sammenheng med at det skulle settes opp et viltgjerde.[9]
De historiske kartene fra 1800-tallet viste husmannsplassene avmerket som trekanter, antallet varierte etter når kartene var datert, de viste fire, fem og to plasser. LiDAR-kart viste tydelig spor etter flere kjellertufter og ryddede åkre med steingjerder. Det ble gjort et utvalg av hva som skulle måles inn med GPS for å kartfestes senere, og av hva som skulle beskrives enkeltvis. Utvalget ble tufter, brønner/iler og steingjerder. Det viste seg å være et fruktbart utvalg, for da innmålingsdataene ble behandlet i kartprogrammet etterpå fikk man fram interessant informasjon. Steingjerdene viste seg å ramme inn innmarken til hver hustuft og i tillegg hadde hver plass egen tilgang til vann. Man kunne også ut fra steingjerdene se at en ny plass var lagt til på et senere tidspunkt ved å dele en allerede etablert plass.[10]
Alle de fire sikre husmannsplassene hadde tilgang på vann og åpning mot skog/beite. Den femte plassen kunne ikke helt plasseres inn, med nedrevne steingjerder og i en annen vinkel som ikke passet inn med de andre gjerdene. Denne tuften skilte seg også ut ved å ikke ha en kjeller slik de fire andre hadde. Denne hadde også en mulig røykovn og ikke en grue som de andre tuftene. I tillegg hang denne tufta sammen med en driftsbygning, med en mulig svalgang imellom. På grunnlag av den informasjonen har vi tolket denne tuften som eldre, mulig fra når Jøndalsvangen var seter eller rett og slett bare en eldre husmannstuft. De andre tuftene er sannsynligvis fra 1800-tallet fordi de har kjellere, slik at de kunne oppbevare poteter frostfritt. Jøndalsvangen ble lagt inn i Riksantikvarens kulturminnedatabase Askeladden som en lokalitet, basert på innmålingene av de utvalgte strukturene og på LiDAR-kart over området som viser omfanget av hva som er dyrket og ryddet.[11]
Mikkelrud
Figur 3: Foto fra registreringen på Mikkelrud i Aurskog-Høland. Foto: Marianne Johansson, Viken fylkeskommune.
Et annet eksempel er Mikkelrud i Aurskog-Høland som er en skogfinneplass som eierne selv ønsker å frede. I dag er Mikkelrud et lite tun med stående bygninger, og en stor del av innmarka blir holdt i hevd med slått og beite. Det har blitt gjennomført en arkeologisk registrering i forbindelse med fredingsarbeidet for å kunne inkludere eldre spor som ligger utenfor dagens innmark. Her gjorde vi også et utvalg; tufter, røyser som lå utenfor innmarka og delingsteiner. Eierne har et grensekart hvor hver delingsstein er beskrevet, noen av disse ble funnet igjen og identifiserte. Det ble også funnet flere tufter enn de som var kjent fra før, disse kan være spor etter driftsbygninger som ligger litt unna dagens tun, men noen kan også være bolighus. Ruiner etter sag og mølle var kjent fra før. To røyser ble registrert i skog og det ble observert at deler av skogen her har vært dyrket tidligere. Ved å sette spaden i noen av disse dyrkningsflatene påviste vi kullsjikt som kan være spor etter svedjing. For å bekrefte dette kan man analysere prøver som ble tatt ut. Her ble det gjort som på Jøndalsvangen, et utvalg av strukturer som hadde blitt innmålt med GPS og LiDAR-kart ble brukt som grunnlag for avgrensningen av lokaliteten i Askeladden og også som grunnlag for avgrensningen av fredningsområdet.[12]
Vestlia og Øyangen
De siste eksemplene er fra Hurdal. Det er ennå ikke gjennomført noen arkeologiske registreringer av skogfinske plasser i Skrukkelia, men litt sør for Skrukkelia er det gjennomført arkeologiske registreringer på to plasser, Vestlia og Øyangen. På Vestlia er det skilt ut en hyttetomt som det skulle bygges ny hytte på, derfor skulle tomta registreres av en arkeolog før bygging. Hyttetomten ble registrert med alle strukturer slik arkeologer vanligvis gjør, her var det snakk om mange rydningsrøyser, ødeåkre og en tuft. Selve Vestlia har flere stående bygninger fra da gården var i bruk, men tufta er en eldre treromsstue med grue. På folkemunne mener man dette er tufta til finnen Stor-Abraham som ryddet Vestlia rundt 1650. Tufta viser en norsk byggeskikk og ikke en finsk byggeskikk med en røykovnstue. Det betyr ikke at stua ikke kan være fra 1600-tallet og bygd av Stor-Abraham. Det er ikke kjent noen tuft etter en røykovnstue i Hurdal, det ser ut som de bygde etter norsk byggeskikk.[13]
Grunneier til hyttetomta viste arkeologen villig rundt på resten av Vestlia, og en annen skogfinneplass kalt Øyangen. Det ble også en tur til en stor stein kalt offersteinen. Siden arkeologen allerede var på plass, med innmålingsutstyr og notatblokk ble også resten av Vestlia, Øyangen og offersteinen registrert. Vestlia har en mengde ødeåkre i terrasser og åkerreiner, og i tillegg en mengde rydningsrøyser og steingjerder. Lengst i sør ligger det en badsturøys hvor omrisset av bygningen som har stått rundt fortsatt kan skimtes på bakken. Vestlia som lokalitet i Askeladden er basert på innmåling med GPS av enkelte kulturminner og LiDAR-kart.
Øyangen er en plass som er helt forlatt og det er ingen stående bygninger. Her ble det gjort et utvalg på bakgrunn av erfaringen med denne typen registering, tufter og brønn/ile og et veifar ble målt inn med GPS og beskrevet. Kartfesting av lokaliteten ble gjort på grunnlag av innmålingene og LiDAR-kart. Det hadde ikke blitt gjort noe forarbeid på Øyangen, men ved å sjekke skriftlige kilder i etterkant, kunne noe som ble oppdaget ved feltarbeidet bekreftes. Det ble nemlig lagd et stikk med spade i en av tuftene, som er en av metodene for å fine mulige gjenstander som kan datere tufter. I stikket ble det funnet masse kull og smieslagg, tolkningen var at det var en tuft etter en smie. Dette ble bekreftet senere av skriftlige kilder når etterarbeidet ble gjort. En finne er nevnt i 1656. Han het Laurits Lauritsen og bodde på Øyangen, yrket hans var smed.[14]
Offersteinen ligger nord for Øyangen på 610 meter over havet. Det er en stor flyttblokk med et stort rundt hull som går omtrent 30 cm inn i steinen. Lokale historieinteresserte har skiltet steinen som offersteinen, men om det var skogfinnene som brukte denne sier ikke historien noe om. Men verdt å registrere da den ligger i et område med mange skogfinske plasser.[15]
KULA-registeret som et godt utgangspunkt for bevaring og formidling
KULA-registeret er et godt utgangspunkt for formidling av dette viktige landskapet. Formidling og tilrettelegging er ofte gode virkemidler i arbeidet med å ta vare på kulturhistorien i landskapet. Selv om landskapet og mange av de bevarte kulturminnene i Skrukkelia er lett tilgjengelige, kan flere av kulturminnene skiltes eller merkes for å gjøre historien mer synlig. Det hadde vært fantastisk dersom man kunne få til flere arkeologiske registreringer i Skrukkelia. Viken fylkeskommunes arkeologer kan på bestilling gjennomføre slike registreringer. Fylkeskommunen kan også ha med frivillige på denne typen feltarbeid, for eksempel medlemmer i historielag, turgrupper eller andre historieinteresserte som vil være med. Slik vi har beskrevet, er vår erfaring at vi kan få gode resultater med godt forarbeid og ved å gjøre et utvalg av hvilke kulturminner som skal kartfestes og beskrives enkeltvis.
Litteratur:
Johansson, Marianne og Reidun Marie Aasheim. Notat fra den arkeologiske registreringen på Mikkelrud i Aurskog-Høland: Akershus fylkeskommune 2018.
Aasheim, Reidun Marie. Notat fra registreringen av finneboplassen Øyangen Hurdal: Akershus fylkeskommune 2018.
Aasheim, Reidun Marie. Notat fra registreringen av røysfelt og offerstein på Rustad 25/1 Hurdal: Akershus fylkeskommune 2018.
Aasheim, Reidun Marie. Registreringsrapport. Med funn av nyere tids kulturminner. Vestlia hyttetomt gbnr. 24/7. Hurdal kommune: Akershus fylkeskommune 2018.
Aasheim, Reidun Marie. Registreringsrapport. Med funn av automatisk fredet kulturminne/ikke fredet kulturminne. Jøndalsvangen gbnr. 5/1. Eidsvoll kommune: Akershus fylkeskommune 2019.
Nettkilder:
https://www.hurdal.kommune.no/siteassets/20-pdf-dokumenter/vedtatt-kulturminnevernplan-hurdal.pdf (sist lest 24.03.2022).
Kulturhistoriske landskap av nasjonal interesse i Akershus. Høringsutkast: Riksantikvaren 2020 https://ra.brage.unit.no/ra-xmlui/handle/11250/2770639 (sist lest 24.03.2022).
https://www.riksantikvaren.no/prosjekter/kulturhistoriske-landskap-av-nasjonal-interesse-kula/ sist lest 24.03.2022.
https://www.riksantikvaren.no/vare-digitale-tjenester/ (sist lest 24.03.2022).
Forfattere
Reidun Marie Aasheim (f.1959) er utdannet arkeolog og ansatt i Viken fylkeskommune. Hun har skrevet hovedoppgave om symbolsk bruk av drikkebegre i jernalderen og flere artikler om andre arkeologiske temaer. Som feltarkeolog har hun befart og registrert skogfinske plasser.
Marianne Johansson (f. 1977) er utdannet arkeolog og ansatt i Viken fylkeskommune. Hun har tidligere arbeidet med middelalderarkeologi for NIKU i Oslo og Tønsberg. Gjennom arbeidet i Akershus/Viken fylkeskommune har hun befart og registrert skogfinske plasser. Hun har sammen med kollega Reidun Marie Aasheim og historiker Finn-Einar Eliassen skrevet flere artikler og boka Son under Son. Arkeologi og historie i et gammelt ladested.
[1] Riksantikvaren 2020.
[2] https://www.riksantikvaren.no/prosjekter/kulturhistoriske-landskap-av-nasjonal-interesse-kula/ sist lest 24.03.2022.
[3] https://www.riksantikvaren.no/prosjekter/kulturhistoriske-landskap-av-nasjonal-interesse-kula/ sist lest 24.03.2022.
[4] Kulturminnedatabasen Askeladden, Kartverket, Geovekst, kommuner og OSM - Geodata AS.
[5] Riksantikvaren 2020.
[6] Riksantikvaren 2020 og https://www.hurdal.kommune.no/siteassets/20-pdf-dokumenter/vedtatt-kulturminnevernplan-hurdal.pdf (sist lest 24.03.2022).
[7] Riksantikvaren 2020 og https://www.hurdal.kommune.no/siteassets/20-pdf-dokumenter/vedtatt-kulturminnevernplan-hurdal.pdf (sist lest 24.03.2022).
[8] LiDAR: Luftbåren laserscanning av bakken for å lage høyoppløselige 3D terrengmodeller av landskap.
[9] Aasheim 2019.
[10] Aasheim 2019.
[11] Aasheim 2019.
[12] Johansson og Aasheim 2018
[13] Aasheim 2018
[14] Aasheim 2018
[15] Asheim 2018